.

                                                                                                                                                     

Håkon jarl Sigurdsson

   

 

Å skulle gi en fullstendig presentasjon av Håkon jarls livsløp er noe som krever en hel bok, så jeg vil derfor begrense  meg til å ta med de viktigste hendelsene som gikk for seg i løpet av jarlens 57-årige liv.

 

Vi vet ikke så veldig mye om Håkon jarl før han overtok makten etter sin far Sigurd jarl Håkonsson. Men vi vet at han var en usedvanlig vakker mann som var av middels høyde, med kraftig kroppsbygning og lyst hår. Han var veldig klok, særdeles sterk og god i mange slags idretter. I tillegg var han en stor hærmann. Og vi vet han ble født på selveste julenatten, på vårt folks viktigste høytid. Håkon jarl, som også var kjent ved tilnavnet ”Ladejarl”, hadde sitt hovedsete på storgården Lade (Hlaðir) i Trøndelag. Gården lå på samme sted som den nåværende Lade gård i Trondheim ligger i dag. Denne gården tilhørte opprinnelig ikke jarlens slekt, men var noe Håkons farfar Håkon jarl Grjotgardsson, hadde fått av Harald hårfagre som takk for sin innsats under samlingen av Norge. Tidligere hadde jarlenes hovedsete ligget på Ørlandet (Yrjar), og lengre tilbake i tid hadde de sitt hovedsete i Hålogaland, der slekten opprinnelig kom fra.

 

Håkon jarl var gift med en kvinne som het Tora, og med henne hadde han sønnen Svein som senere ble jarl og en av Norges styrere sammen med sin eldre halvbror Eirik. Sistnevnte hadde blitt unnfanget da Håkon jarl som femtenåring var på gjestebud i Oppland og lå med en lavættet kvinne. For øvrig var Håkon jarl meget glad i kvinner og hadde mange andre barn.

 

Håkon jarl var en ættestor mann og kunne i følge tradisjonen spore sin ætt tilbake til selveste Odin, både fra ynglingeætten på morsiden og fra Håløygætten på farsiden. Håløygætten hadde sitt opphav dra Hålogalands store sønn Holge (Holgi), som var gift med en kvinne ved navn Torgjerd (med tilnavnet Holgabrud), og begge to ble blotet til som guder etter at de var døde. Torgjerd Holgabrud ble Håløygættens private skytsgudinne, en tradisjon som Håkon jarl holdt godt i hevd.

 

Håkon jarl var i forhold til sin ættestore slektslinje i sin fulle rett til å bli Norges statsoverhode. Men Håkon jarl var ikke konge over landet. Han var isteden - som tittelen tilsier - jarl over Norge. Og dette hadde sin forklaring i en helt spesiell tradisjon som oppsto i Håløygætten. For selv om Håkon jarls forfedre i denne ætten i tidligere tider bar kongsnavn, så ble dette endret ved at en av Håkon jarls forfedre, Hersir, i sorg over at hans kone hadde druknet, utførte en seremoni der han frasa seg kongsnavnet, tok seg jarlsnavn isteden, og deretter hengte seg. Og siden Hersir hadde dødd som jarl, ble tradisjonen den at alle hans etterkommere også tok seg jarlsnavn. Og det er akkurat det som er grunnen til at Håkon Sigurdsson var jarl og ikke konge. Men selv om han ikke var konge, så var han faktisk mektigere enn de kongene som hadde vært før han, liksom han også var mektigere enn de fleste kongene i våre naboland. Og derfor fikk han tilnavnet ”den mektige”. Trolig har han også vært mektigere enn samtlige norske konger som kom etter han.

 

I 959 kom Eirk blodøks Haraldssons sønner til makten etter å ha vunnet et slag over den daværende kongen, Håkon ”den gode” Haraldsson. Eiriks sønner hadde konvertert til kristendommen i England, og hadde planer om å gjøre hele folket i Norge kristent. Håkon Haraldsson, som hadde fått en kristen oppdragelse hos sin fosterfar kong Adalstein av England, hadde også vært kristen, men hadde på oppfordring fra Håkon jarls far, Sigurd jarl - som da var en av Norges mektigste menn -, avstått fra å bruke vold for å få gjennomslag for kristendommen i landet. Derfor kom han heller ingen vei med sin misjon, siden folk flest ikke følte noen lyst til å kaste vrak på sine forfedres tradisjoner. Også kongen selv ble noe likegyldig til kristendommen etter hvert, og på dødsleiet bad han sine frender om å begrave han slik de selv ville, og således ble også han hauglagt på hedensk vis. Men Eirikssønnene på sin side avsto ikke fra vold og terror i sin misjonsiver, og i de områdene som de rådde for var det stor misnøye, for brødrene var grådige og pengegriske og tynget folket med store skatter. I tillegg gjorde de anslag mot den nordiske tradisjonen, blant annet ved å ødelegge hov og andre helligdommer. Og dette førte jo selvsagt til at de ble enda mer mislikt enn de allerede var. Eirkssønnene hadde alle sammen kongstitler, men den eldste av dem, Harald gråfell, ble overkonge. Sigurd jarl likte naturlig nok ikke brødrenes fremferd, hverken deres krav på makten i Norge eller deres svik mot folkets tradisjoner. Han nektet derfor å underlegge seg deres styre, og de områdene han regjerte for var da i praksis selvstendig og upåvirket at Eirikssønnenes tyranni. Eirikssønnenes styre begrenset seg hovedsakelig til Vestlandet og deler av Sørlandet, mens resten av landet var utenfor deres kontroll.

 

Gunnhild, som var Eirikssønnenes mor, og enke av Eirik blodøks, hadde mye å si under brødrenes styre, og det var også hun som egget dem til å gjøre et anslag mot Sigurd jarl. Og Eirikssønnene sendte bud med løfter om vennskap og fred til jarlen samtidig som de konspirerte for å ta han av dage. Og denne planen endte opp med at Sigurd Ladejarl ble brent inne under et gjestebud på Skatval (opprinnelig Agló) i Stjørdal høsten 961, etter å ha blitt sveket av sin yngre bror Grjotgard, og de som ledet overfallet var Harald gråfell og hans bror Erling. Ved å kvitte seg av med Sigurd Ladejarl håpet Eirikssønnene at det nå ville bli lettere for dem å erobre makten i hele Norge, men dessverre for dem så ble det ikke sånn. Isteden ble dette startskuddet for en krig som varte i flere år, og utfallet av denne krigen skulle ikke ende så godt for deres del. Den myrdede Sigurd jarl var for øvrig kjent som en stor blotmann, en storsinnet og gavmild mann, og i sin tid kjent som Norges klokeste.

 

Den 24-årige Håkon ble så fort drapet på hans far ble kjent, tatt til etterfølger og jarl over Norge. Håkon jarl og Eirikssønnene kriget så imot hverandre i flere år, og begge parter måtte tidvis rømme landet for hverandre. Håkon jarl brukte å oppholde seg mye i Danmark når han var nødt til å gå i landflyktighet eller når han var på vikingtokt i østerled for å skaffe seg rikdom. Og den siste gangen jarlen var nødt til å reise til Danmark, var situasjonen prekær siden Eirikssønnene hadde greid å samle seg en stor hær på Østlandet, og siden de deretter satte seg fast i Trøndelag. Jarlen måtte nå bruke all sin kløkt og list på å få en bukt med det problemet Eirikssønnene utgjorde. Og det for godt.

 

Håkon jarl hjalp danekongen Harald Gormsson (også kjent med tilnavnet ”blåtann”) med gode råd mot nevøen Gull-Harald, en noe kravstor opponent som krevde at Danmark skulle deles mellom han og kongen, og som etter hvert også ble en konkurrent til hele kongedømmet. Håkon jarl klekket ut en listig plan og lot som han ville hjelpe Gull-Harald til å vinne makten i Danmark, mot at Gull-Harald ville hjelpe han mot Eirikssønnene. Deretter fikk han danekongen til å lure Harald gråfell til å komme til Danmark på kongelig gjestebud, og spredte samtidig rykter om at han selv lå dødssyk. Harald gråfell bet på agnet og da han kom til Danmark sto Gull-Harald klar til å kjempe mot han. Gull-Harald seiret, og Harald gråfell falt der med de fleste av sine menn. Håkon jarl hadde sin egen skipshær i nærheten, og ikke lenge etter la han til kamp mot Gull-Harald. Og utfallet ble at Håkon jarl seiret og Gull-Harald tatt til fange og hengt.

 

Etter dette seilte Håkon jarl og Harald Gormsson nordover til Norge og la under seg Viken (det som i dag er områdene rundt Oslofjorden). Deretter drog Harald Gormsson hjem med hele danehæren, mens Håkon jarl fortsatte nordover langs landet. Eirkssønnen Erling, som hadde tatt tilhold på Lade, hadde i forveien blitt drept under et opprør beordret av Ladejarlen, og da Gunnhild og de gjenlevende av hennes sønner, Ragnfrød og Gudrød, hørte at Håkon jarl var på vei, prøvde de å samle seg hær for å stagge gjenerobringen. Men siden det var veldig få som var lysten på å kjempe for de særdeles upopulære brødrene, så måtte de isteden flykte fra landet. Norge hadde da vært delt i ni år, men ble nå samlet igjen under Håkons styre. Til enorm glede for de mange som hadde blitt terrorisert av de grådige og misjonsfanatiske Eirikssønnene. Sagaen beretter om hvordan silda gikk inn langs hele kysten første vinteren Håkon rådde for Norge, og hvordan kornet om høsten hadde vokst overalt hvor det var sådd, til forskjell fra tiden under Eirikssønnene da det var uår i landet. Og dette ble naturlig nok sett på som et lykketegn. Håkon jarl gav påbud om at hovene og blotene skulle holdes ved like, og den kristne infiltrasjonen som hadde fått lov til å spire under Eirikssønnene fikk nå et kraftig tilbakeslag. Hedendommen ble igjen verdsatt på høvelig vis, noe de aller fleste var glade for. Harald Gormsson og Håkon jarl var gode venner, og Håkon fikk også hjelp av danekongen til å kvitte seg av med kongemoren Gunnhild. Dette skjedde ved at Gunnhild ble lurt til Danmark i den tro at kong Harald hadde lyst å gifte seg med henne. Men da hun kom dit ble hun tatt av dage og senket ned i en myr. Dette var et slags ofringsrituale som blant annet ble benyttet mot forrædere. Og Gunnhild passet jo fint inn i den kategorien.

 

I dagens historiebøker blir vi ofte fortalt at Håkon jarl etter å ha fått danekongens hjelp til å drive ut Eirikssønnene, ble jarl under danekongens overhøyhet i Norge. Dette er imidlertid ikke riktig og beror først og fremst på den misforståelsen at man har trodd at Håkon jarl kun fungerte under en konge nettopp fordi han hadde jarlsnavn, men som jeg kom inn på over, så lå det helt andre årsaker til grunn for at Håkon jarl ikke bar tittelen konge. Han var derfor like uavhengig og mektig som en konge vanligvis var. Forskjellen var kun den at han i noen år etter seieren betalte skatt til danekongen. Men dette gjorde han fordi han var danekongen takkskyldig, og dette var rett og slett betalingen for den hjelpen som danekongen hadde ytt han. Foruten dette var Norge på alle andre måter uavhengig av Danmark.

 

Noen år senere, i 974, ble det sendt bud til Norge om hjelp fra danekongen Harald Gormsson, siden Sakslands keiser Otto II hadde invadert Danmark. Otto var en fanatisk forkjemper for kristendommen, og målet med denne invasjonen var å kristne danene. Håkon jarl som ennå var stortakknemlig for den hjelp han hadde fått av danekongen, kom til unnsetning og resultatet var at jarlen og hans hær av nordmenn drev sakserne tilbake ved forsvarsvollen Danevirke, som lå på grensen mellom Danmark og Saksland. Men senere da Harald og Otto skulle måle styrke, ble danekongen beseiret av sakserne og måtte trekke seg tilbake. Nå var trykket fra sakserne såpass stort at danekongen valgte å inngå en avtale med dem. Han avtalte et møte med keiseren, og under dette møtet tok Harald Gormsson dåpen og påla alle sine menn å gjøre det samme. Da nå danekongen hadde gjort dette hadde han samtidig inngått en avtale om at han også skulle få Håkon jarl til å bli kristen, og at den kristendommen således skulle innføres som statsreligion i Norge. Danekongen som mer var interessert i å holde på makten i Danmark enn å bry seg om folkets og tradisjonenes velferd, gikk altså heller ikke av veien for å dolke en gammel venn og alliert i ryggen, og han lurte derfor Håkon til å komme i møte med han på øya Mors. Håkon jarl kom til øya, og siden danekongens hær var større en jarlens kunne han nå presse Håkon og hans menn til å la seg døpe. For om de nektet ville de bli drept. Etter dette fikk Håkon jarl med seg noen prester som han skulle bruke til å spre kristendommen i Norge. Men like før jarlen skulle sette seil med kurs hjemover, satte han prestene i land og tok deretter strake kursen hjem til Norge. Vi kan nok tenke oss at det var en ydmykelse for den stolte Ladejarl å bli tvunget til å la seg døpe, men denne dåpen hadde i seg selv ikke noen som helst betydning for Håkon jarl. Han hadde jo uansett null tiltro til kristendommen. Og han viste seg da også som den smarteste når han kun lot som han tok kristendommen, for således å berge livet til både seg selv og sine menn. Dermed levde Håkon jarl videre for å kjempe en annen dag. Til glede for folket i Norge. Håkon jarl var hele tiden fast i sin livsanskuelse, og han lot seg heller ikke forlede av liksom-mirakler som prestene ofte brukte for å lure folk over til sin tro.

 

Harald blåtann på sin side, gikk fra å være en av Ottos fiender over til å bli en av hans beste venner, og således også til å bli en hengiven og fanatisk kristen. Og derfor fikk han beholde makten. Men Danmark som nasjon gikk det derimot nedover med. Noe senere prøvde danekongen seg med en invasjon av Norge, og hæren hans gjorde store skader på Vestlandet, der de slaktet alle mennesker de kom over og la hele bygder øde. Men da danekongen fikk underretning om at Håkon jarl kom i mot han med en stor skipshær, snudde han tvert om og seile strake veien tilbake til Danmark. Og han viste seg aldri siden i Norge. Så mye for ”Jesu mot”.

 

 

                                                                  Håkon jarl slik Christian Krohg så han.

 

 

I 986 kom det imidlertid en ny invasjon fra dansk hold. Men denne gangen skulle nordmennenes styrke og standhaftighet settes på en noe større prøve. Opptakten til invasjonen kom under et gjestebud der danenes nye konge, Svein tveskjegg, drakk arveøl etter sin avdøde far Harald Gormsson. To av de fremste jomsvikingenes fedre hadde også dødd like i forvegen, og de ble derfor bedt til de samme gjestebudet for å drikke arveøl etter fedrene sine. Jomsvikingene kom da dit med sine beste menn. I dette arveølet ble det skålt til Kristus minne og til ”erkeengelen” Mikael, og jomsvikingenes ledere lovet at de skulle reise til Norge og drepe Håkon jarl eller de skulle dø i forsøket. Allerede dagen etter gravølet satte de i gang forberedelsene siden de ville komme så overraskende som mulig på jarlen. Og så snart de var klare dro de av sted til Norge der de herjet langs med kysten samtidig med at de seilte nordover mot Trøndelag. Håkon jarl fikk imidlertid raskt greie på deres ankomst og tilkalte forsterkninger fra rundt omkring. Da jomsvikingene kom til Sunnmøre gikk de i land på øya Höð (Hareidlandet) og plyndret noen bønder. Men en av disse bøndene, en eldre mann ved navn Ulf, lurte jomsvikingene i en felle ved å si til dem at Håkon jarl lå i Hjørundfjorden kun med ett eller to skip. Og jomsvikingene som nå trodde de hadde bjørnen i fella skyndte seg til fjorden i all hast. Men da de kom frem til Hjørungavåg nordøst på øya, kunne de til sin overraskelse se at en stor skipsflåte med kamplystne krigere lå og ventet på dem.

 

Der ble nå et voldsomt slag, og utfallet av striden ble at Håkon jarl og hans hær vant seier og således reddet landet fra utenlandsk okkupasjon og kristendom. Nesten alle av jomsvikingene som ikke hadde flyktet ble drept, og kun tredve av dem ble tatt til fange. Atten av de overlevende ble deretter henrettet, mens tolv av dem - deriblant to av lederne - fikk grid og således beholdt livet, og de ble deretter gitt fritt leide hjem. Dette var imidlertid noe som skjedde etter Håkon jarls sønn Eirik jarls ønske, og som Håkon jarl noe motvillig gikk med på. Dette siden Eirik jarl hadde spilt en sentral rolle under slagets gang.

 

Det er mange uriktigheter knyttet til hendelsene som utspilte seg i slaget i Hjørungavåg, og spesielt har den sterkt partiske ”Jomsvikinga saga” skyld i dette. Sagaens agenda vært å gjøre de kristne jomsvikingene til helter mens den hedenske Håkon jarl skulle svertes og demoniseres. Blant annet hevdes det at Håkon jarl under slaget ofret sin syv år gamle sønn Erling for at han skulle få seier i kampen. Dette er beviselig løgn, siden kongesagaen ”Fagrskinna” kan opplyse at Erling på dette tidspunktet deltok som voksen hærfører i slaget. Biografen W.S. Dahl har også motbevist at denne ofringen kunne ha funnet sted, både ved belysning av stedsforholdene rundt vågen og ved andre logiske resonnementer. Siden våre forfedre også noen ganger utførte menneskeofringer, er det liten tvil om at også Håkon jarl (og spesielt i sin kraft av å være statsleder) forrettet slike ofre. Men han ofret definitivt ikke sin egen sønn. Det var for øvrig ikke noen utbredt skikk å ofre barn blant våre forfedre, annet enn ved ”utlegging” av uønskede nyfødte. Jomsvikinga saga er en underholdende saga, men den har liten verdi som sannferdig historisk kilde i forhold til slaget i Hjørungavåg og i forhold til personen Håkon jarl.

 

Slaget i Hjørungavåg ble en av de mest vidgjetne hendelser i Nordens historie, og Snorre kan berette at dette slaget sammen med slaget ved Svolder noen år etter (da Olav Tryggvsson falt), var de største slagene som hadde stått i Norden inntil hans egen tid (1200-tallet). Historikeren Tormod Torfæus beretter at det i tidligere tider sto tre ”seierssteiner” i nærheten av vågen, og disse steinene var da trolig minnesmerker over de tre mest betydningsfulle menn som ble drept på jarlens side. Disse mennene var trolig hans to sønner Erling og Sigurd (siden disse mest sannsynlig falt i kampen), i tillegg til en av jarlens lendmenn, Gissur kvite fra Valdres, som ble snikdrept av en overlevende jomsviking like etter at slaget var over. Ikke bare det skriftlige minnet om kampen overlevde, for W.S Dahl kan berette at det på hans tid (i 1880-årene) ennå gikk et folkeminne blant innbyggerne på Hareidlandet om at det en gang hadde vært et stort slag i Hjørungavåg.

 

Etter seieren i Hjørungavåg ble Håkon jarl enda mer folkekjær enn han allerede var, og han var nå på høyden av sin makt. En av jarlens skalder, Einar skålaglam, lagde et hyllningskvad - en såkalt ”Dråpa” - til jarlens ære, kalt Vellekla (gullmangel). Dette kvadet, som er nordisk diktekunst på sitt ypperste, og som tar for seg de største merittene i jarlens karriere, var en takk for den innsats Håkon jarl hadde ytt for folket og tradisjonene. Og folket i Norgesvelde levde nå i trygg forvissning om at de kunne fortsette å ha sine tradisjoner i fred for kirkelig påvirkningsterror. Men denne freden varte dessverre bare i ni år.

 

Hva som eksakt gikk for seg ved jarlens tragiske død er mye uvisshet om. For da jarlen i mars 995 ble styrtet og drept, var dette neppe et utslag av tilfeldigheter, slik det blir fremstilt i Heimskringla. Den alminnelige oppfatningen går kort fortalt ut på at bøndene i Gauldalen satte i stand et opprør mot Håkon etter at jarlen skulle ha latt trellene sine hente andre stormenns koner og døtre hjem til seg for så å ligge med dem en tid og deretter sende dem hjem igjen. Og opprøret skal ha kommet i stand da jarlen var på gjestebud i Gauldalen, nærmere bestemt på Melhus, noe som medførte at Håkon og hans menn måtte søke tilflukt i en dal i nærheten. Opprørerne sperret imidlertid veien for dem på alle kanter, slik at de ikke kunne vende tilbake til Lade, og jarlen sendte da mennene sine hjem, mens han selv sammen med sin personlige trell Tormod kark ble igjen. Dette siden han visste at opprørerne ikke ville gjøre dem noe så lenge han selv ikke var med dem. Deretter drog Håkon jarl og Tormod kark og gjemte seg under en steinheller, og dagen etter dro de til en kvinnelig bekjent av jarlen, Tora, som bodde på en gård som het Rimul. Der skulle de så ha gjemt seg under en grisebinge. Heimskringla hevder også at akkurat da dette opprøret var i gang kom Olav Tryggvasson ”tilfeldigvis” til landet, og at Olav og hans menn deretter kom til gården til Tora. Der lette de etter jarlen uten å finne han. Men samme natt vil sagaen ha det til at Kark drepte Håkon jarl mens han lå og sov, og deretter skjærte hodet av han. Deretter tok han hodet med seg til Lade og viste det frem til Olav. Men Olav skulle da ha belønnet trellens svik mot sin herre ved å halshugge han.

 

Denne versjonen er veldig tvilsom og kun delvis riktig, for fra utlandet ble det gjort grundige forberedelser for å få fjernet Håkon jarl fra makten, og til denne planen ble Olav Tryggvasson benyttet. Olav hadde som nyfødt måttet flykte fra herjingene til Eirik blodøks sine sønner, da disse hadde styrtet Håkon Haraldsson fra tronen. Dette siden Eirikssønnene ville drepe barnet hvis de fant han (for å slippe en potensiell fremtidig konkurrent til dem selv). Og moren flyktet derfor med han til utlandet. Men etter hvert ble de tatt til fange av estere og siden solgt som slaver. Senere ble Olav befridd og tatt med til Holmgard (Novgorod i Russland). Og det var her Olav tryggvasson ble tatt inn i det russiske hoff og senere døpt kristen (den kristne innflytelsen gjorde seg gjeldene i det russiske hoffet også før den offisielle konverteringen i 988). Olav ble en ganske så fanatisk kristen, og etter hvert ble han involvert i planene mot hedendommen i Norge. Og siden Olav var av kongelig byrd, og sønnesønn av Harald hårfagre, så visste konspiratørene at et eventuelt krav på makten i Norge ville få et visst medhold hos folket - så lenge de holdt skjult at Olav hadde tenkt å benytte sin makt til å innføre kristendommen. Men de visste at på tross av sin arverett på kongstittelen så var Norges sittende hersker Håkon jarl såpass populær at det ville by på store problemer å få til et styreskifte i landet. Derfor sendte de noen agenter i forveien som hadde til oppgave å få i stand et opprør mot jarlen, og disse agentene henvendte seg da selvsagt til folk som i utgangspunktet var vennlig innstilte til Harald hårfagres slektning, Olav Tryggvasson, og som derfor ville være tilbøyelig til å egge fram et opprør. Og det er derfor trolig at flere av konspiratørene blant Gauldal-bøndene lagde i stand en del problemer og ”sabotasje”, noe som gjorde at Håkon jarl følte behov for å sette dem på plass. Og at det også nettopp er derfor han hentet andre menns koner og døtre hjem til seg. For i tidligere tider var dette nemlig et virkemiddel herskere noen ganger brukte for å understreke sin makt og autoritet overfor oppviglere og problemskapere. Det er dessuten ingen grunn til at Håkon jarl skulle ha behov for å kidnappe kvinner kun for å ha samleie med dem, siden han hadde nok av kvinner å velge mellom fra før. Som hersker kunne han nemlig ha så mange koner og friller (elskerinner) som han hadde lyst til. Men Håkons forkjærlighet for en av de kvinnene han hentet hjem til seg, Gudrun Lundesol, skulle visstnok vært utslagsgivende for opprøret, og konspiratørene utnyttet selvsagt jarlens fremgangsmåte som en måte å sverte han på. Når de så bestemte seg at et opprør hadde grobunn for å komme stand med støtte fra mange av Gauldalens bønder, sendte de så bud til Olav Tryggvasson om at han nå skulle komme til landet. Og da Olav Tryggvasson var på vei ble Håkon lurt i en felle ved at han ble bedt i gjestebud hos en av bøndene i Gauldalen. Dette skulle trolig være et gjestebud der han skulle komme til en slags forsoning med bøndene. Men det var altså der Håkon jarl ble lurt, for både gjestebudet, Olav Tryggvassons ankomst, og opprøret mot jarlen, viste seg således ikke å være resultat av ”tilfeldigheter”, men heller noe som på forhånd var nøye planlagt og koordinert. Men konspiratørene i Gauldal ble altså selv lurt, siden de ikke visste at den nye kongen ville prøve å utrydde hedendommen i Norge, eller hvilke metoder han ville benytte for å få dette til. At Håkon jarl gjemte seg på gården til Tora er sannsynlig, men det er ikke like sannsynlig at han ble sveket av Tormod kark, for i kongesagaen Ágrip står det at Håkon jarl hadde bedt trellen sin om å drepe seg slik at han skulle unngå å bli pint i hjel av sine fiender. Og da de så fant trellen i gjemmestedet, drepte de han fordi han hadde gjort dette, siden de jo selv hadde lyst til å ta jarlen av dage. Senere forandret kristne historieskrivere litt på det som skjedde, slik at Olav Tryggvassons fremtoning skulle ta seg litt bedre ut.

 

Håkon jarl var som tidligere nevnt også kjent under tilnavnet den mektige, men etter at Olav Tryggvasson ranet til seg makten, bestemte han at man kun måtte omtale jarlen med tilnavnet ”den onde”. Dette som typisk en kristen retorikk for å demonisere mannen som var en av de fremste forsvarerne av den nordiske tradisjonen. Man ville gjøre Håkon jarl og hedendommen til ”det onde”, og Olav Tryggvasson og kristendommen til ”det gode”. Håkon jarl var imidlertid høyt aktet og meget populær hos folket, noe det står mye skrevet om i sagaene. Til og med en av hans bitreste fiender Orm lyrgja, som hadde deltatt i opprøret mot jarlen og således bidro til hans død, angret på utfallet og konsekvensene som opprøret fikk, og han fikk derfor ordnet det slik at jarlen ble hauglagt på tradisjonelt vis. Men hodet til jarlen fikk han ikke hauglagt, siden det hadde blitt skåret av kroppen og sammen med hodet til Tormod kark ble det tatt med til den øya som kaltes Niðarholm (dagens Munkholmen). Og der moret Olav Tryggvassons menn seg med å kaste stein på hodene, mens de i sin fanatiske og overtroiske kristendom spydde ut fornærmelser og skjellsord mot jarlen. Siden ble det bygget et kloster på øya, med en tilknyttet rundkirke bygget av tempelridderordenen. Trolig ble dette gjort for å markere denne skjendige hendelsen som Kristi seier over hedendommen i Norge. Til tross for at Orm lyrgja hadde gitt jarlen en hedensk begravelse, dro Olavs menn til gården, gravde opp liket og drog det bort og brente det. Men levningene av den gjeve landsherren må ha blitt funnet igjen og begravd på nytt, for i følge W.S. Dahl sto det inntil ca. 1740 på gården Rimul der jarlen ble drept en gravhaug som kaltes ”Jarlshaugen”, og det er vel derfor rimelig å anta at det var Håkon Ladejarl det her dreide seg om. For øvrig bør det tilføyes at Olav Tryggvasson etter å ha blitt konge, truet sine allierte blant de trønderske stormennene med at han ville drepe kidnappede slektninger av dem hvis de ikke lot seg døpe.

 

Mordet på Håkon jarl Sigurdsson markerte starten på hedendommens sammenbrudd i Norge. Og prisen for dette betaler vi ennå i dag. Håkon jarl levde fra 938 - 995, og var Norges rettmessige landsstyrer fra 961 frem til sin død. Håkon jarl har vært glemt, hånet og svertet i over tusen år. La oss ære og minnes denne store mannen og alt det gode han gjorde for landet, folket og den nordiske seden.

 

 

 "Han skal man følge på vei, som man vil skal komme igjen" - Håkon jarl